Beklager .. Men jeg må

Dette vil nok bli ett langt klageinnlegg , så hvis du har noe som helst imot det så foreslår jeg at du trykker deg ut av siden .:)

Jeg føler bare for å lette på endel av trykket jeg har inni meg nå, å det er ikke mange å dele det med når jeg bor her ute alene for tiden, å barn skal få være barn å slippe å høre på mammas sutter, så da fant jeg ut at hey, thats what bloggs are for!

Det første jeg tenker på , som jeg sitter å tenker på , er "hva gjør man når man ikke passer inn noen plass?" En gang i tiden følte jeg meg som ett menneske som kunne passe inn i ulike settinger, enten det var jobb,skole, sosiale aktiviteter eller bare blant venner. Det eneste jeg passer inn i er mitt eget hjem, alene, som mamma... Å ja, jeg elsker å være mamma, men hvorfor kan ikke jeg være mere enn det ?? Jeg er så lei av å alltid føle at jeg ikke passer inn noen plass!

Jeg vil derfor fortelle en historie, om ei jente som gikk på barneskolen. Hun hadde ikke mange vvenner, men hun hadde venner, og de betydde mye for henne. Da hun gikk i kanskje 5 klasse, fikk de ei ny lærerinne som denne jenta likte veldig masse! Hun ble som ett forbilde, og skoledagene ble bra av å ha en flott lærer . Men alt snudde om, og iløpet av året hun gikk i 6 klasse så var denne lærerinnen blitt ett monster, som så og si hver dag tok henne med på lærerværelset for så sitte å si ting som: " er du klar over at ingen liker deg"? "har du noengang tenkt på at det var pga deg at foreldrene dine ikke er ilag", har noen befølt deg så du har følt ubehag"... 1 år... Selvtilliten til jenta var ødelagt, og takket være hennes fantastiske mamma, så fikk hun bytte skole .1 uke av 7 klassen klarte hun før det var nok. Å starte på en ny skole var ikke bare bare, med all bagasjen man hadde med fra den forrige skolen, ordene som brant i hjernen, det er ingen som liker deg ...


Det er 10/11 år sden dette hendte.. Enda hører hun ordene i hodet hver dag .. hver gang hun er noen plass, møter nye folk, eller er sammen med folk hun kanskje kjenner fra før av.

Å jeg regner med at du skjønte at det er meg selv jeg skriver om. Dette er ikke ett sympati innlegg, men det er faktisk litt godt for meg å få tømt akkurat det der, for det er noe jeg ikke forteller til så mange, eller har fortalt, å det er noe som har gjort att jeg er den jeg er i dag .

Jeg blir fort kanskej sjenert å tilbakesluttet blant folk, å jeg er nok ikke den som prater høyst i samlinger. Å jeg blir faktisk såret av enkelte kommentare folk av å til slenger ut av seg til meg..

Som sommeren før jeg starta i 7 klasse, " Dette ville vært en mye bedre plass uten deg" Den var jævli vond...

"Det ordner seg", å så vet man at du aldri gjennomfører det når du sier du skal det ! Det sårer faktisk hver gang !

"Det var hennes valg å beholde ungen, å da kan hun ta vare på den selv og"... Noen syns sikkert jeg har vært for dårlig til å sette bort Amalie litt for å få alenetid.. den kommentaren er mye av grunnen ..

"Tar du deg ikke ett glass vin etter ungene har lagt seg ? alle med barn gjør det, man skal jo ha ett liv"... takk for bekreftelsen på at jeg ikke har ett liv...

"Hvordan skal DU greie deg alene med to barn da",lite gjennomtenkt setning, men den satte seg dypt inni meg... å den sitter enda

"bruker amalie bleie enda? Da er det du som har vært slaskete med henne ja" (når hun var 2 år, og ikke klar til bleieslutt enda).. takk for ett tramp i bakken... godt å smake mer på grusen ..

Å det er visst endel folk som har hatt innvendinger imot at jeg både har bært frem amalie og aaron, men jeg lurer bare, hvorfor tørr ikke de å komme til meg isteden = jeg biter da ikke, folk har sine egne meninger, men jeg foretrekker å høre dem fa de som har dem, isteden for de som de da har sittet å fortalt det til...

Kanskje håper jeg at folk skal forstå litt horfor jeg er som jeg er nå.. Vet ikke.. Jeg syns selv det er teit at jeg selv alltid tenker at folk irundt meg tenker stygge ting om meg tvert de ser meg, for verden handler ikke bare om meg og folk har vel bedre ting å gjøre enn å stå å se på og kommentere meg, men et gjør det ikke lettere å bære på, uansett ..

Så som skrevet øverst i innlegget , jeg føler ikke jeg hører til, eller passer inn noen plass .. Ikke blant folk, på kontorer, jobber, hjemme hos folk, sammen med vennene mine... ingen plass... bare hjemme hos meg, og hos min kjære storesøster .
Å det er ikke en god følelse... Men kanskje er det slik det skal være ??

"Nobody knows where they might end up, nobody knows,
oh,oh, suppose you'll never know"

Dagens klagepost er over.. langt og rotete...
men jeg føler meg en god del lettere inni meg , og det som gjenstår, ikke så rent lite, det får mine nærmeste høre på...

<3 elsker min vakre lille familie <3 Amalie, Aaron, Tuva og Morten <3

xoxo